Man kan bli skremt av mindre. Til stadighet og i alle sammenhenger blir vi tutet ørene fulle av hva som er sunt og hva vi skal passe oss for.

Ikke minst gjelder dette i forhold til barn, i den endeløse oppdragelsen alle foreldre står overfor. Dette er så viktig at departementet har satset på et helt foreldreveiledningsprogram - med videoer og hefter og bøker - for å hjelpe helsesøstre, førskolelærere og lærere til å få i gang samtaler med foreldre om oppdragelse.

Vi vet det alle: Kommunikasjonen mellom foreldre og barn er viktig, ja faktisk ganske avgjørende for hvilke muligheter barnet får senere i livet. Man kan så absolutt bli skremt av mindre.

Hvordan foreldre har det sammen
Men noe vi ikke alltid tenker så mye over, er at forholdet mellom foreldrene også har stor betydning for hvilke muligheter barn får. I følge nyere forskning er det mye som tyder på at en av de viktigste faktorer bak hvordan barn har det - og hvordan det vil gå med dem - er hvordan foreldrene deres har det sammen.

Allerede spebarnet danner seg i følge utviklingspsykologien noen grunnleggende bilder av relasjonen mor-far. Hvis disse bildene blir for snevre og negative i følelsesinnhold, vil de i høy grad prege de muligheter barnet får til f.eks. å bli glad i en annen. I sin tur blir disse bildene en ganske betydningsfull indre ballast når vedkommende som voksen skal stifte egen familie.

Dette er også en av konklusjonene i en undersøkelse vi på Samlivssenteret har gjennomført om hva ungdom tenker om sitt eget framtidige familie- og samliv (UNGFAM-prosjektet, med nærmere 800 elever i videregående skole i fem fylker). Ut fra våre analyser ser det ut til at hvordan mor og far har det i forhold til hverandre, er den enkeltfaktoren som slår sterkest ut på deres forventninger til eget framtidig samliv. De som svarte at forholdet mellom foreldrene er godt, er de som står sterkest rustet med positive forventninger og holdninger til sitt eget framtidige liv. Og motsatt. Denne faktoren slår sterkere ut enn om de f.eks. har opplevd skilsmisse i egen familie.

Vi har mye elendighetsbeskrivelse av voksnes samliv i dag. Det er mange som er faglig bekymret over det høye antall foreldre som skiller lag. Nå har skilsmissestatistikken rett nok begynt å flate ut. Men den viser ikke hva som skjer med de mange uregistrerte samboerforholdene, hvor samlivsbrudd i følge en NIBR-rapport er 2-3 ganger hyppigere enn i ekteskap.

Noe vi imidlertid burde snakke like mye om som hvordan det er for barn som blir utsatt for samlivsbrudd, er situasjonen til barn til foreldre med dårlig samlivskvalitet, men som fortsatt holder sammen. Det er utallige barn som på ulike måter lever i en krigssone mellom slike foreldre. Sannsynligvis langt flere enn barn som utsettes for skilsmisser.

Familien som privat bastion?
Bør da det offentlige bry seg med de voksnes samliv? Til dette spørsmålet vil det nok melde seg en del skeptikere. Familielivet er jo en privatsak i Norge. Selv om vi har helsestasjoner og barnevern og barnehager og skolefritidsordninger, så oppleves fortsatt familien som en privat bastion som man ikke bør trenge seg for langt inn i.

Men samtidig har vi en lang og god tradisjon i Norge med at det offentlige har sett som sitt ansvar å sikre at barn får en best mulig oppvekst. Vi har ønsket - og ønsker fortsatt - at det offentlige skal ta ansvar, og særlig for barn som er i risikosonen.

Derfor er det naturlig i en slik sammenheng å se voksnes samliv som et anliggende for det offentlige, når vi vet hvor sterkt det påvirker barn. Når vi ser hvordan barn og unge kan få både sine nåværende og framtidige livsmuligheter sterkt forringet på grunn av foreldrenes vansker, blir det en moralsk fordring for samfunnet å gjøre noe med det.

Privat synsing eller forskning?
Men et annet spørsmål melder seg da umiddelbart: Er det mulig å gjøre noe på dette området?

Nå ytes det en stor og verdifull innsats fra de vel 60 familievernkontorer rundt i hele landet. Men de kommer som oftest inn i bildet når problemene for lengst har tårnet seg opp. Og på det forebyggende område gjøres det langt mindre. Nasjonalforeningen for folkehelsen og en del kirkelige organisasjoner har rett nok vært aktive med samlivskurs i noen år, og da mest for dem som har levd sammen en stund. Men i den store sammenheng er dette ennå bare smådrypp.

Men vet vi hva forebygging er på området? Samliv har jo først og fremst vært gjenstand for den private synsing. Dette har særlig vært ukebladenes ufaglige fråtsefelt. Men i dag vet vi faktisk ut fra forskning en god del.

Kan samliv læres? Forskningens svar vil være: ja, og nei. Nei, vi kan ikke lære hvordan vi skal bli lykkelige sammen, det må vi langt på vei finne ut av selv. Det er ingen standardoppskrifter på et godt parforhold. Det finnes fortsatt 1000 måter å bli lykkelig på. Men på den annen side finnes det ganske få måter å bli ulykkelig på i et samliv. Trass i all ulikhet er det noen typiske problemområder som går igjen. Derfor er svaret også ja, vi kan lære å unngå de store "blemmene", og vi kan lære noe om forutsetninger for å få det bra sammen.

Fastlåst eller mulig å endre?
I nyere samlivsforskning opereres det med et skille mellom såkalte statiske og dynamiske faktorer.

De statiske faktorene handler om vår bakgrunn, personlighet, egen historie (f.eks. foreldrenes skilsmisse), eget samliv før ekteskapet, sosioøkonomisk bakgrunn, ulikhet i livssyn, alder osv. Det viser seg ut fra forskning at nesten ingen av disse faktorene har avgjørende betydning på holdbarheten i parforholdet. Dessuten er det ett fellestrekk til: disse faktorene er vanskelige å endre.

De dynamiske faktorene er av langt større betydning for parforholdet. Her dreier det seg grovt sett om tre:

1. Kommunikasjon. Hvordan parene greier å snakke sammen. Forstå hverandre og bli forstått av hverandre.
2. Konflikthåndtering. Hvordan parene greier å takle uenigheter og konflikter.
3. Holdninger. Hva parene har av forestillinger og verdier om hva det vil si å leve sammen. Innebærer det forpliktelse, eller hopper man av i første sving når det røyner på?

Det som er felles for de dynamiske faktorene, er at det går an å gjøre noe med dem. De lar seg bearbeide og endre. De er tilgjengelig for den gode pedagogikk.

Dermed er det et godt faglig grunnlag for å kunne være optimist på området: det går altså an å forberede og forebygge.

To satsninger
To lovende satsninger er for tiden på beddingen i Norge. Den første gjelder videregående skole.

Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet planlegger nå i følge statsbudsjettet (St prp nr 1) "i 1999 å sette i verk et FoU-prosjekt der siktemålet er å øke kvaliteten på opplæringen i samlivsspørsmål og verdiformidling i videregående opplæring".

Begrunnelsen for prosjektet er dels i opplæringslov og læreplaner, og dels i UNGFAM-prosjektet som Samlivssenteret har gjennomført om hva elever tenker om sitt eget framtidige familie- og samliv.

KUF sikter med dette spesielt inn mot framtidig familie- og samliv, men ønsker også mer generelt å styrke mellommenneskelige relasjoner. Prosjektet skal gjennomføres i utvalgte videregående skoler i tre fylkeskommuner, og skal omfatte kartlegging, etterutdanning for lærere, utvikling av nye metodiske tilnærminger og utarbeiding av undervisningsmateriell.

Det skal bli spennende å se hva prosjektet kan føre til. Erfaringene fra UNGFAM-undersøkelsen tilsier at 16-19 åringer er en gunstig alder for forebyggende innsats på dette området.

Det andre gjelder en satsning i tidlig fase av samliv. I Barne- og familiedepartementets Program for foreldreveiledning er kommunikasjonen mellom foreldrene også et av målene, ikke bare kommunikasjonen med barna.

BFD samarbeider nå med Samlivssenteret om å tilby opplegg og materiell til dette bruk. Det dreier seg om en fornorsking og videreutvikling av et amerikansk opplegg (PREP) som er laget på grunnlag av over 20 års forskning på feltet, bl.a. en langtidsstudie hvor 135 par har vært fulgt opp med video-intervjuer i 18 år.

Opplegget vil f.eks. kunne brukes når parene kommer på sitt første svangerskapskurs, eller på helsestasjonen etter fødselen. Eller det kan brukes i barnehagens eller grunnskolens foreldrearbeid. Eller eventuelt også av frivillige organisasjoner.

Disse to satsningene representerer på mange måter noe nytt fra det offentliges side. Og vi kommer ikke forbi det lenger: nå vet vi at det går an å forebygge på dette feltet. Denne innsatsen kan trenges i våre dager, den er viktig.

Først og fremst av hensyn til barna.

(Trykt i Hjem & Skole nr.1/99)