Det finnes ikke noen entydig oppskrift på det gode samliv. Det er noe av tenkningen bak denne artikkelserien. Det er tusen måter å bli lykkelig på, og man må langt på vei finne sin egen oppskrift. Til gjengjeld er det få måter å bli ulykkelig på: Parene tråkker i salaten i forhold til hverandre på stort sett de samme måtene.

Derfor er det viktig at man blir kjent med de tilbakevendende faresignalene, og lærer noen ferdigheter i kommunikasjon og konflikthåndtering for å unngå dem.

Et dypt vennskap
Men stopper vi der, kan det hele fortone seg altfor teknisk. Samliv handler framfor alt om noe som ligger under det hele, - vi kan kalle det kjærlighet. I de tidlige faser kan den arte seg som heftig forelskelse. Etter hvert kan den modnes og få stadig mer preg av dypt vennskap.

KanKan. For her kan det være ulikt. Hos mange kan forholdet kjøre seg fast i en avstandspreget våpenstillstand, hvor man svært lett kan såre hverandre og ikke nå inn til hverandre.

Mens andre ektepar bevarer en indre gnist hvor de kan greie å lytte til hverandre uten bebreidelser, vise respekt for den andre selv når de er uenige, og være oppriktig interessert i hva som skjer med den andre. Dette er sentrale kjennetegn på vennskap. Noe av det samme vi kjenner igjen i følgende sitat: "En venn er en som blir glad over å se deg, og som ikke har umiddelbare planer om å forbedre deg."

Skal vi ta vare på vennskapet, må vi for det første sette av tid til det. Tiden må planlegges, ellers forsvinner det hele i de travle daglige gjøremål. Det er lett å overse at det trengs tid bare for oss to, for å ta vare på de gode båndene.

En liten historie til dette temaet, referert fra Scott Stanleys bok The Heart of Commitment. På et lederkurs hadde foreleser en stor glasskrukke og en haug med nevestore steiner foran seg. Deltakerne fikk gjette hvor mange steiner som skulle til for å fylle krukka, og han la steinene oppi. Deretter fylte han etter med mindre steiner, og spurte underveis om krukka var full, og de svarte nei, fordi de skjønte han i neste omgang kom med sand. Og til slutt vann. Da var krukka virkelig full. Og så spurte han: "Hva er moralen her?" Det kom et par forslag om det å fylle de små åpninger som livet alltid bød på. Men nei, det var ikke poenget. Moralen var at hvis ikke de store steinene kommer i krukka først, så får de ikke plass i det hele tatt. Når det gjelder parforhold, er det viktig at ektefellen er en av de store steinene, og at hun/han får en sjanse til å komme i krukka før alt det andre.

På stigende kurve etter 15 år
Vi trenger altså å sette av tid. Og for det andre må vi beskytte denne tiden mot konflikter. Her trengs det sortering. Vi trenger å bestemme tid til å ta opp de vanskelige sakene. Men når vi har satt av en stund til å ha det hyggelig sammen, må vi ikke bruke denne tiden til problemer.

Og så bør vi, for det tredje, prøve å lytte slik gode venner gjør. Rette vår oppmerksomhet og positive nysgjerrighet mot partneren, hva hun/han har opplevd, bryr seg om, drømmer om osv. I det hele tatt: ikke regne med at vi er ferdige med å bli kjent med den andre.

For de som har holdt sammen en del år, kan det jo da også nevnes til oppmuntring at internasjonal statistikk viser at par er på stigende kurve etter ca. 15 år når det gjelder å ha det bra sammen i ekteskapet. Og når de blir spurt om hva slags kvaliteter i parforholdet som da er viktige, blir nettopp det dypere vennskapet nevnt. Det er godt å ha en venn som holder ut med meg omtrent uansett hvordan jeg er. En som kjenner meg, og som jeg ikke må prestere så mye og være så forbaska vellykket i forhold til.

Verdier ut over egoismen
Det er her forpliktelsen også kommer inn. Det er vanskelig å tenke seg at forhold til andre mennesker kan eksistere uten forpliktelse. Vi lever i en verden hvor enkeltindividets selvrealisering settes i høysetet. Mine rettigheter er i fokus. Det gode liv er det jeg kan forbruke. Men bruk-og-kast-mentaliteten har sin pris. Den ekstreme individualisme er ganske fattigslig og tom i forhold til andre mennesker. Den hjelper meg ikke til å få gode relasjoner, som kanskje er det viktigste i livet. Her kommer vi ikke utenom verdier som strekker seg langt ut over egoismen. Forpliktelse er en slik verdi. Og den handler om noe langt mer enn å unngå utroskap, slik vi er blitt opptatt av i disse clinton’ske tider.

I følge Samlivssenterets parkurs PREP handler forpliktelse om to dimensjoner. For det første om hengivenhet, som springer ut av et ønske om å gi noe, ofre noe, søke partnerens beste, ikke bare sitt eget. Det er jo ganske godt å kunne overskride seg selv i forhold til den en er glad i.

Men for det andre ligger det også et element av frivillig tvang i forpliktelsen. Det er en slags nødvendig indre plikt til å fortsette noe som er begynt. Vi ønsker å opprettholde forholdet uavhengig av de varierende stemningsleier og følelsesmessige konjunkturer fra dag til dag. I perioder kan hengivenheten eller engasjementet kanskje være laber. Men forpliktelsen holder oss fast. Vi har tross alt lovet hverandre noe.

Samliv har dermed også ganske mye med verdier å gjøre. Vi ser en klart bedre evne til å få til et bedre parforhold hos dem som har bestemt seg for å jobbe med forholdet, og ikke hoppe av i første sving når det melder seg problemer, eller når det ikke er så følelsesmessig "hot" lenger.

Hengivenhet som valg
Par som har mer hengivenhet, viser ofte mer "vi-tenkning" og par-identitet, de prioriterer forholdet sitt, de bygger hverandre opp. Og de er ikke så opptatt av hvordan graset er på den andre siden av gjerdet. En slik hengivenhet er ikke noe som bare er der. Den er noe man kan velge.

Men et forhold kan ikke på sikt overleve på ytre plikt. Det er derfor viktig å jobbe med hengivenheten. Dermed kan man også få et langtidsperspektiv som gjør at forholdet tåler både oppturer og nedturer.

Et par ord til slutt om det å måtte be om - eller gi - tilgivelse. Tilgivelse er vår mulighet til å gi oss selv eller den andre nye muligheter i livet. Fortielser og oppsamlet nag kan skape mye negativ energi i oss og mellom oss. Ofte fører det til selvforakt eller anklager overfor den andre. Og til isolasjon.

Tilgivelse er å komme fra kulden og inn i varmen igjen. Jeg vil tro de fleste av oss har opplevd at det er få ting som gjør så godt i livet som en forsoning i forhold til et menneske som betyr mye for oss.

Tilgivelse er en viljeshandling, den er et valg om at jeg gir opp min rett til å gjengjelde. Det betyr ikke at jeg dermed automatisk glemmer det hele, eller at følelsen av smerte og forbitrelse blir borte med en gang. Men min vilje til forsoning gjør noe med meg. Jeg har forpliktet meg til ikke lenger å anklage den andre.

Vennskap, forpliktelse og tilgivelse. Tre sentrale verdier i et samliv. Også andre verdier kunne vært inkludert. Et fellestrekk i det hele er imidlertid at et godt parforhold krever innsats fra de to. Men denne innsatsen kan bli den mest lønnsomme investeringen man kan gjøre i livet sitt.

(Trykt i Hjem & Skole nr.4/99)